Hagakure, som betyr «skjult av bladene» på japansk, er en slags spirituell veiviser for krigerklassen (samuraiene). [1] Boka er skrevet av Yamamoto Tsunetomo, som levde på begynnelsen av 1700-tallet. Dette var i den såkalte Edo-perioden, hvor det var fred i Japan. Yamamoto var av samurai-slekt, men hadde ingen krigserfaring selv. Han var imidlertid opptatt av at den mentaliteten samuraiene hadde, var relevant også i fredstid.
Boka tar for seg mange temaer. Men det som går igjen, er at krigerens vei handler om å akseptere døden. En samurai må være villig til å dø når som helst. Poenget er at dersom man aksepterer døden, vil det være lettere å leve med den.
This is the substance of the Way of the Samurai: if by setting one's heart right every morning and evening, one is able to live as though his body were already dead, he gains freedom in the Way. His whole life will be without blame, and he will succeed in his calling. ― Yamamoto Tsunemoto
Hvordan kan vi anvende «dødens vei» i vår tid?
Heldigvis er sjansen for å bli drept i krig liten i vår del av verden. Men døden er fortsatt en realitet for mange. Nå blir jeg litt privat. Men jeg skal være kort. For litt over ett år siden fikk jeg vite at jeg hadde kreft, og at jeg ikke har lenge igjen å leve. Min første reaksjonen var å benekte alt. Det kunne ikke være sant. Men så innså jeg ganske raskt at det ikke hjelper å benekte fakta. Nå har jeg for lengst akseptert døden. Det har gjort det mye lettere å leve videre.
I en litt større sammenheng kan «dødens vei» innebære at vi ikke skal bry oss med ting vi ikke kan gjøre noe med. Det betyr ikke at vi skal gi opp uten kamp; det er ikke budo-spirit. Men det betyr at dersom det ikke er mulig å gjøre noe med et problem, så skal vi akseptere det. Ellers kommer vi ikke videre i livet. For eksempel har vi ulike fysiske forutsetninger. Noen er friske og sterke. Andre kan ha ulike former for handicap (redusert eller tapt hørsel, syn, førlighet osv.). Det kan føles dypt urettferdig noen ganger. Men aksepterer man situasjonen som den er, blir alt litt lettere. Paraidretten er full av eksempler på at det er fullt mulig å drive idrett på høyt nivå, selv om man har en stor skade. De har akseptert skaden og gått videre. Det er ekte budo-spirit.
Andre eksempler kunne ha vært nevnt. På trening har vi alle opplevd at noen er flinkere enn oss. Noen ganger kan man ta dem igjen ved å trene mer. Andre ganger er det håpløst. Der er for gode. Da kan det være like greit å bare akseptere tingenes tilstand fremfor å være frustrert og ulykkelig på treninga.
[1] Tsunetomo (2002). Hagakure: The Book of the Samurai. Wilson, William Scott (trans.). Stackpole Books. p. 15. ISBN 978-4-7700-2916-4.
There is only now! ❤️