top of page

Samstemt undervisning

Oppdatert: 29. des. 2022




En vanlig måte å dele opp en ju jitsu-økt på, er denne:


1. Oppvarming

2. Teknikktrening

3. Sparring


Denne metodikken er mye brukt innenfor ne waza (brasiliansk jiu jitsu/BJJ). Etter en generell oppvarming med løping, ruller, "shrimping" tøying osv., trenes det litt på en teknikk eller to ("dagens teknikker"). Det kan for eksempel være et kast, en armlås, en frigjøringsteknikk (escape) osv. Under denne delen yter partneren som regel ingen form motstand, og partnerne bytter på rollen som uke (den som utfører teknikken) og tori (den som "tar i mot" teknikken). Deretter avsluttes treningsøkten med frisparring (kamper), hvor det ytes 100 prosent motstand. Et eksempel på en slik økt er forklart i videoen under. (Det tas forbehold om at denne videoen ikke viser alle detaljene rundt de ulike elementene i treningsøktene.)



KAN FUNGERE FOR NOEN - MEN IKKE FOR DE FLESTE

Denne måten å trene på kan fungere for utøvere som har trent en stund, og som allerede har utviklet et repertoar av teknikker. For alle andre våger jeg å påstå at denne treningsmetodikken ikke er helt optimal. De fleste vil utvikle seg svært sakte hvis de trener ju jitsu på denne måten.


Jeg snakker av egen erfaring. I en ju jitsu-klubb jeg trente i for mange år siden, sparret vi mye både stående og på bakken. I stående sparring hadde jeg en god utvikling. Det var sannsynligvis fordi jeg hadde en god teknisk base på det området fra før. Ne waza (brasiliansk jiu jitsu) var imidlertid helt nytt for meg. I løpet av de fem til seks årene jeg var i klubben, sparret vi mye - med full kontakt og høy intensitet. Likevel ble jeg aldri god til å sparre. Jeg klarte nesten ikke å «tappe» ut noen. Riktignok var de fleste litt yngre enn meg.


HVA VAR GALT?

I ettertid har jeg fundert på hva som var feil. For noe måtte det være – enten med meg eller med treninga. En som har trent ne waza regelmessig i fem/seks år, skal ikke ha noe problem med å tappe ut en nybegynner. Heller ikke en nybegynner som både er yngre og sterkere. Det må derfor ha vært treningsmetodikken som var problemet.


Nå vet jeg nøyaktig hva som var feil; treninga var ikke det man i pedagogsike fagtermer kaller for samstemt (constructive alignment). [1] Det var ingen rød tråd mellom teknikktreningen og sparringen. La meg få presisere en ting før jeg går videre: Jeg hadde en bra ju jitsu-instruktør. Han er blant de instruktørene jeg har lært mye av. Og som meg, har også han utviklet seg en god del del siden da. Jeg er fortsatt ikke spesielt god i ne waza/BJJ. Men jeg vet en del om hvilke treningsmetoder som ikke fungerer - i alle fall ikke for en som meg. ER MER SPARRING LØSNINGEN?

Du kan la to personer trene ved å gå kamper mot hverandre med full kraft. De vil lære noe av det, men det vil ta enormt med tid før de blir gode. De kan sikkert trene på denne måten i 10 år uten å bli mekbart bedre. Skader vil de derimot få plenty av.


TEKNISK TRENING OG SPARRING MÅ KOMBINERES RIKTIG

Foe å bli gode til å gå mot motstandere som yter full motstand, må vi trene både teknikk og sparring. For å bli god fortere, må denne treninga være samstemt. Det er en enorm forskjell mellom å få inn en teknikk på en utøver som yter null motstand og en utøver som yter full motstand. Vi må derfor bygge en bro mellom disse to ytterpunktene.


Første steg når man skal lære en helt ny teknikk, er å trene på den med en utøver som ikke yter noen form for motstand, men som tvert imot hjelper tori med å utføre teknikken.


Neste steg er at uke yter gradvis motstand. Men motstanden må ikke være så stor at tori ikke får til teknikken. Dette krever litt mer av uke, som etter beste evne må forsøke å tilpasse sin motstand til toris nivå. Gode treningspartnere er viktige.


Deretter kan teknikkene settes inn i en konkret sparingsituasjon. Vi kan kalle dette for oppgavesparring. Det kan for eksempel være at tori skal forsøke å bryte og passere ukes guard ved bruk av en spesifkk teknikk, mens uke skal forsøke å få tori til å miste balansen - gjerne ved hjelp av en feiing (sweep). Så fort en av dem lykkes, starter oppgaven på nytt. Oppgaven stanses uansett etter en viss tid, for eksempel 2-3 minutter. Dette for at oppgaven ikke skal "flyte ut" i ingenting.


Etterhvert kan man trene på mer sammensatte oppgaver, herunder trene med utgangspunkt i ulike posisjoner. I ne waza er det svært viktig å bli kjent med de posisjonene man ofte havner i når man sparrer fritt, som for eksempel closed guard, butterfly guard, half guard, spider guard, mount, side mount, back mount osv. (Beklager at det ble mye engelsk her, men av en eller annen grunn er engelsk mye brukt - også i Norge). Også her kan motstanden varieres fra lett, teknisk sparring til sparring med full motstand.


Fri sparring introduseres gradvis, i takt med elevenes utvikling. De bør være fortrolige med de mest grunnleggende posisjonene, både offensivt og defensivt, før de sparrer fritt for første gang. ALT MÅ VÆRE SAMSTEMT

Det må også være samstemthet mellom oppvarmingen, teknikktreningen og sparringen. En generell oppvarming med fokus på de store muskelgruppene, er helt OK som en start. Men deretter bør vi raskt gå over til en spesifikk oppvarming med øvelser som har relevans for det som skal skje senere i økta. Hvis vi for eksempel har planlagt å trene på et bestemt kast og sparre med utgangspunkt i dette, bør vi passe på å legge inn en god del fallteknikkøvelser under oppvarmingen.


IKKE NOE HOKUS-POKUS

Samstemt undervisning er ikke noe hokus-pokus. Det er heller ikke noe nytt. Det handler bare om å planlegge treningen, slik at alt vi gjør henger sammen. Vi må se på oppvarming, teknisk trening og sparring som tre sider av samme sak - ikke som tre forskjellige øvelser. En liten ulempe med samstemt undervisning, er at det krever noe mer av instruktøren. Han eller hun må planlegge øktene bedre. Men det har utøverne rett til å forvente av en god instruktør.


[1] Biggs, J. B. og Tang, C. (2011). Teaching for quality learning at university. Open University Press/Mc Graw-Hill Education.

56 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page